.jpg) |
| FlyViking var det siste norske flyselskapet som gikk konkurs før Flyr 📷 FlyViking Facebook |
Med Flyrs konkurs i forrige uke, har nok et norsk flyselskap forsvunnet fra landet. Vi har kikket litt i arkivet og sett på hvilke andre mer eller mindre norske selskap som har gått over ende, eller blitt solgt og fusjonert inn i andre flyselskap.
Den ferskeste konkursen i den norske luftbransjen før Flyr, var i 2018 med selskapet FlyViking, grunnlagt av tidligere Widerøekaptein Ola O. K. Giæver Jr., i 2015. Han hadde da kjøpt flyselskapet Fly Taxi Nord, og døpte det om til FlyViking.
I 2016 deltok FlyViking, sammen med Danish Air Transport, i anbudsrunden om en femårskontrakt på kortbanenettet i Nord- og Midt-Norge mot Widerøe. Det var Widerøe som vant dette anbudet, og Giæver jr bestemte seg da for å satse på kommeriselle ruter, fra selskapets base i Tromsø.
Mars 2017 lettet første fly, av typen Dash 8-100, fra Bodø med kurs for Tromsø og videre til Hammerfest.
Manglende økonomiske resultater var hovedårsaken til at styret 9 måneder senere valgte styrt avvikling av selskapet, men også tekniske utfordringer.
– Vi har hatt større tekniske utfordringer med de tre første Dash 8-100 maskinene enn forventet. Dette har ført til mange kanselleringer og tap av kunder. Den fjerde maskinen var planlagt å settes i drift i november, men en vital funksjon manglet på flyet. Dette gjorde det umulig å bruke det på våre ruter, og dermed kunne ikke maskinen brukes som reservefly og den planlagte utvidelsen av rutenettet ble umulig å gjennomføre, sa daglig leder Heine Richardsen i desember 2017.
Den 12. januar 2018 var selskapet historie.
I mellomtiden rakk de å åpne flere ruter i Nord-Norge, samt Oslo - Ørland.
Fra iskrem til fly
I mellomtiden rakk de å åpne flere ruter i Nord-Norge, samt Oslo - Ørland.
.jpg) |
| FlyNonstops Embraer 190, operert av Denim Air |
Fra iskrem til fly
I år det det ti år siden iskremfabrikant Espen Hennig-Olsen startet sitt FlyNonstop. Han var tidligere markedsføringsdirektør og deleier i familiebedriften Hennig-Olsen iskremfabrikk. FlyNonstop startet sine flyvninger 25. april 2013. Hovedflyplassen var Kristiansand lufthavn, Kjevik, og selskapet satset på å dekke en «luke» i markedet på Sørlandet ved å tilby åtte europeiske destinasjoner fra Kristiansand lufthavn.
FlyNonstop var det vi kaller et virtuelt selskap, det vil si at de ikke hadde egen driftslisens (air operator certificate - AOC) og kunne ikke fly selv. Selskapet leaset sitt eneste fly, av typen Embraer 190 (bildet over) fra CIT Aerospace og nederlandske Denim Air. Denim Air sørget også for bemanning og operasjon av flyet.
Ettersom FlyNonstop kun har ett eneste fly hadde det bare et fåtall ukentlige flyvninger til hver destinasjon. Hver dag rakk de tre-fire destinasjoner. De fløy blant annet til Paris, London, Parma, Alicante, Barcelona m.fl.
Et halvt år etter var eventyret over, FlyNonstop tapte 1 million om dagen for å drive flyselskapet, og det nederlandske flyselskapet Denim Air hadde et krav på 7,8 millioner pga. drifting av flyet.
Men Nonstop-isen til Hennig-Olsen lever i beste velgående.
Sterling ble etablert i 1962 av Tjæreborgpresten Eilif Krogager og Jørgen Størling. Tjæreborg er en småby i Esbjerg kommune, på Nordvestjylland - Danmark.
FlyNonstop var det vi kaller et virtuelt selskap, det vil si at de ikke hadde egen driftslisens (air operator certificate - AOC) og kunne ikke fly selv. Selskapet leaset sitt eneste fly, av typen Embraer 190 (bildet over) fra CIT Aerospace og nederlandske Denim Air. Denim Air sørget også for bemanning og operasjon av flyet.
Ettersom FlyNonstop kun har ett eneste fly hadde det bare et fåtall ukentlige flyvninger til hver destinasjon. Hver dag rakk de tre-fire destinasjoner. De fløy blant annet til Paris, London, Parma, Alicante, Barcelona m.fl.
Et halvt år etter var eventyret over, FlyNonstop tapte 1 million om dagen for å drive flyselskapet, og det nederlandske flyselskapet Denim Air hadde et krav på 7,8 millioner pga. drifting av flyet.
Men Nonstop-isen til Hennig-Olsen lever i beste velgående.
.jpg) |
| Fra dansk prest via norsk skipsreder til islandsk konkurs 📷 Wikimedia |
Sterling ble etablert i 1962 av Tjæreborgpresten Eilif Krogager og Jørgen Størling. Tjæreborg er en småby i Esbjerg kommune, på Nordvestjylland - Danmark.
Krogager startet med reisevirksomhet i det små. Like etter krigen leide han en buss, med seg selv som reiseleder og medlemmer fra menigheten som deltakere arrangerete han turer til Middellhavskysten.
Virksomheten økte raskt, i 1951 etablerte han sitt eget busseslskap, Nordisk Bustrafik, som senere ble til Tjæreborg Rejser.
I 1962 etablerte han flyselskapet Sterling, og reisene gikk den første tiden kun til Spania. Etter hvert ble antallet destinasjoner betydelig øket, også med reiser til land utenfor Europa, blant annet Sri Lanka, den gang Ceylon.
Tjæreborg ble i 1989 kjøpt opp av en annen dansk reiselivsoperatør, Simon Spies fra Spies-Rejser. Da Spies ble oppløst, overtok Fred. Olsens Flyselskap eierandelen og driften av Sterling. Selskapet ble hundre prosent norskeid i 1995.
I 2002 ble selskapet et lavprisselskap, og de samarbeidet blant annet med Norwegian Air Shuttle om reiser til Europa. I september 2005 ble Sterling slått sammen med Maersk Air. Det ble imidlertid fortsatt markedsført under navnet Sterling.
Den 23. oktober 2005 kunngjorde eierne av det islandske flyselskapet Icelandair, FL Group, at de overtok Sterling.
29. oktober 2008 gikk Sterling konkurs, noe selskapet selv hevder skyldes finanskrisen samme året.
Tjæreborg ble i 1989 kjøpt opp av en annen dansk reiselivsoperatør, Simon Spies fra Spies-Rejser. Da Spies ble oppløst, overtok Fred. Olsens Flyselskap eierandelen og driften av Sterling. Selskapet ble hundre prosent norskeid i 1995.
I 2002 ble selskapet et lavprisselskap, og de samarbeidet blant annet med Norwegian Air Shuttle om reiser til Europa. I september 2005 ble Sterling slått sammen med Maersk Air. Det ble imidlertid fortsatt markedsført under navnet Sterling.
Den 23. oktober 2005 kunngjorde eierne av det islandske flyselskapet Icelandair, FL Group, at de overtok Sterling.
29. oktober 2008 gikk Sterling konkurs, noe selskapet selv hevder skyldes finanskrisen samme året.
.jpg) |
| Braathens gikk ikke konkurs, men ble kjøpt opp og fusjonert inn i SAS 📷 Wikimedia |
Braathens SAFE hadde røtter helt tilbake til 1946 da skipsreder Ludvig G. Braathen dannet flyselskapet for å få logistikken til å gå opp for sine fraktruter til sjøs. SAFE sto for South American and Far East Air Transport. og de første rutene gikk til Sør Amerika og fjene Østen.
Braathens ble tatt over av SAS i 2002 etter flere år med økonomiske problemer som følge av feilslåtte investeringer i de svenske flyselskapene Transwede og Malmö Aviation samt stor overkapasitet i det norske innenriksmarkedet. Mot slutten opererte selskapet 27 Boeing 737 av nyere type. Fra våren 2004 ble virksomheten til SAS i Norge og Braathens drevet under navnet SAS Braathens, og Braathens ble 1. mars 2005 fusjonert inn i SAS Braathens og opphørte dermed som eget selskap.
Fra 1. mai 2007 ble SAS Braathens omdøpt til SAS Norge, for så, fra og med 1. oktober 2009, kun være den norske delen i Scandinavian Airlines, dette for å skape en mer helhetlig profil.
Braathens ble tatt over av SAS i 2002 etter flere år med økonomiske problemer som følge av feilslåtte investeringer i de svenske flyselskapene Transwede og Malmö Aviation samt stor overkapasitet i det norske innenriksmarkedet. Mot slutten opererte selskapet 27 Boeing 737 av nyere type. Fra våren 2004 ble virksomheten til SAS i Norge og Braathens drevet under navnet SAS Braathens, og Braathens ble 1. mars 2005 fusjonert inn i SAS Braathens og opphørte dermed som eget selskap.
Fra 1. mai 2007 ble SAS Braathens omdøpt til SAS Norge, for så, fra og med 1. oktober 2009, kun være den norske delen i Scandinavian Airlines, dette for å skape en mer helhetlig profil.
.jpg) |
| Et Coast Air fly av typen ATR-42 fotografert i Gdansk, Polen 📷 Wikipedia |
Coast Air med base i Haugesund, startet opp sin virksomhet i 1989, selskpet ble bygget på Coast Aero Centre som eksisterte fra 1975 til 1988.
Coast Air kjøpte opp konkursboet til Coast Aero Centre etter konkursen. I 1989 mottok det nye selskapet en årelang konsesjon til å operere rutene Haugesund – Bergen – Stavanger, Geilo – Oslo og Geilo – Stavanger.
Selskapet brukte et fly av typen deHavilland Twin Otter. Selskapet mottok året etter også konsesjon til åoperere flygninger til og fra nyåpnede Fagernes lufthavn, Leirin. Driften på Leirin var sterkt subsidiert av staten, siden den nye flyplassen ment å fungere som transportenhet fra Hallingdalen til hovedstaden, etter nedleggelsen av Valdresbanen.
Coast Air vant og tapte flere anbud opp gjennom årene og fikk aldri god økonomisk drift tross omstruktureinger på eiersiden, bytte av fly fra ATR-42 med 46 seter til den mindre typen BAe Jetstream 31 og 32, for å få lavere driftskostnader. 23. januar 2008 slo styret i Coast Air selskapet konkurs. Da selskapet gikk over ende hadde de ni innenriks- og to utenriksruter på kartet.
I oktober 1998 åpnet Oslo lufthavn på Gardermoen, en drøy måned tidligere gikk Color Air på vingene, et datterselskap av Color Line, med skipsreder og eier Olav Nils Sunde. Selskapet var et virtuelt selskap og britiske Air Foyle stilte med mannskap og fly av typen Boeing 737-300 med plass til 142 passasjerer. Color Air startet med flyvninger fra Oslo til Ålesund, og fulgte opp med flyvninger til Bergen og Trondheim. Selskapet opererte også en daglig flygning til London og en ukentlig flyvning til Alicante.
Som en kuriositet kan nevnes at selskapet var første flyselskap til å ta av fra den nyåpnede Oslo lufthavn, Gardermoen i 1998, de greide å snike seg foran SAS som skulle åpne ballet, men som ble forsinket i avgangen fra Oslo.
Forut for sin tid?
Før 1998 var innenriksmarkedet dominert av SAS og Braathens, dette ville Sunde røske opp i, defor startet han det første norske lavprisselskapet, Color Air, etter modell av utenlandske flyselskap. Flyselskapet klarte ikke det knallharde konkurransen med SAS og Braathens. De to gamle duopolistene satte kraftig ned prisene for å presse Color Air ut av markedet. Det er antatt at Color Air tapte en halv milliard kroner i de 13 månedene de opererte. Den sterke lojaliteten fra bedriftskundene til SAS og Braathens, spesielt gjennom bonusprogrammene deres, påpekes av de fleste analytikerne å være en av årsakene til at selskapet gikk under.
Det er også verdt å merke seg at da Norwegian kom på banen med sin lavprismodell i 2002, ble det innført forbud på bonuspoeng på innerikstrafikk nettopp for å unngå det som skjedde med Color Air. Forbudet varte i 11 år.
I tillegg blir det påpekt at deres tre fly var alt for lite og at de burde holdt seg til privatmarkedet og ikke prøvd å ta andeler i bedriftsmarkedet. 1. oktober 1999 var det kroken på døra, da hadde selskapet ruter fra Oslo til Ålesund, Trondheim, Bergen, London og Alicante.
Coast Air kjøpte opp konkursboet til Coast Aero Centre etter konkursen. I 1989 mottok det nye selskapet en årelang konsesjon til å operere rutene Haugesund – Bergen – Stavanger, Geilo – Oslo og Geilo – Stavanger.
Selskapet brukte et fly av typen deHavilland Twin Otter. Selskapet mottok året etter også konsesjon til åoperere flygninger til og fra nyåpnede Fagernes lufthavn, Leirin. Driften på Leirin var sterkt subsidiert av staten, siden den nye flyplassen ment å fungere som transportenhet fra Hallingdalen til hovedstaden, etter nedleggelsen av Valdresbanen.
Coast Air vant og tapte flere anbud opp gjennom årene og fikk aldri god økonomisk drift tross omstruktureinger på eiersiden, bytte av fly fra ATR-42 med 46 seter til den mindre typen BAe Jetstream 31 og 32, for å få lavere driftskostnader. 23. januar 2008 slo styret i Coast Air selskapet konkurs. Da selskapet gikk over ende hadde de ni innenriks- og to utenriksruter på kartet.
.jpg) |
| Color Air i tåkehavet på Trondheim lufthavn Værnes i 1999 📷 Wikimedia |
I oktober 1998 åpnet Oslo lufthavn på Gardermoen, en drøy måned tidligere gikk Color Air på vingene, et datterselskap av Color Line, med skipsreder og eier Olav Nils Sunde. Selskapet var et virtuelt selskap og britiske Air Foyle stilte med mannskap og fly av typen Boeing 737-300 med plass til 142 passasjerer. Color Air startet med flyvninger fra Oslo til Ålesund, og fulgte opp med flyvninger til Bergen og Trondheim. Selskapet opererte også en daglig flygning til London og en ukentlig flyvning til Alicante.
Som en kuriositet kan nevnes at selskapet var første flyselskap til å ta av fra den nyåpnede Oslo lufthavn, Gardermoen i 1998, de greide å snike seg foran SAS som skulle åpne ballet, men som ble forsinket i avgangen fra Oslo.
Forut for sin tid?
Før 1998 var innenriksmarkedet dominert av SAS og Braathens, dette ville Sunde røske opp i, defor startet han det første norske lavprisselskapet, Color Air, etter modell av utenlandske flyselskap. Flyselskapet klarte ikke det knallharde konkurransen med SAS og Braathens. De to gamle duopolistene satte kraftig ned prisene for å presse Color Air ut av markedet. Det er antatt at Color Air tapte en halv milliard kroner i de 13 månedene de opererte. Den sterke lojaliteten fra bedriftskundene til SAS og Braathens, spesielt gjennom bonusprogrammene deres, påpekes av de fleste analytikerne å være en av årsakene til at selskapet gikk under.
Det er også verdt å merke seg at da Norwegian kom på banen med sin lavprismodell i 2002, ble det innført forbud på bonuspoeng på innerikstrafikk nettopp for å unngå det som skjedde med Color Air. Forbudet varte i 11 år.
I tillegg blir det påpekt at deres tre fly var alt for lite og at de burde holdt seg til privatmarkedet og ikke prøvd å ta andeler i bedriftsmarkedet. 1. oktober 1999 var det kroken på døra, da hadde selskapet ruter fra Oslo til Ålesund, Trondheim, Bergen, London og Alicante.